Personsøkere, FN-resolusjoner og realitetene.

(Anm.: Følgende ble 18.09 sendt til debattredaksjonen i Aftenposten, som satt på den i stedet for å refusere den. Dette har skjedd flere som har sendt innlegg til Aftenposten. Jeg anbefaler å gi debattredaktører en tidsfrist på for eksempel en virkedag på saker hvor nyhetsverdien utløper).

De siste dagene er media fulle av spekulasjoner omkring eksplosjoner i Hizbollah-medlemmenes personsøkere i Libanon og Syria. Mange kommentatorer diskuterer opphavet, produksjonen og bakgrunnen for hendelsen. Alle venter på eksplosjonen, dvs. gjengjeldelsen, som igjen vil føre til nye angrep og motangrep. Det veldig få internasjonale, men særlig nasjonale medier, diskuterer, er hvordan denne Iransk-støttede organisasjonen, som i en årrekke har terrorisert vertsnasjonen Libanon og nabolandet Israel, får lov til å holde på slik de gjør. Det er jo et faktum at FN-resolusjon 1701 fra 2006, forbød væpnede styrker sør for Litani-elven i Libanon, samtidig som UNIFIL-styrker skulle se til at Libanons hær fikk gjøre området demilitarisert. FN, som stadig vedtar resolusjoner mor Israel, og det internasjonale samfunnet, først og fremst EU og Norge, med sine spesialinteresser i området, synes helt å ha neglisjert sin oppgave i en årrekke. Det har som resultat at Hizbollah, som råder over mer enn 100 000 raketter, siden 8.oktober 2023 har bombardert Israel med 20 000 missiler av ulike slag. Dette har ført til at store områder skog, landbruk og eiendommer har blitt ødelagt, og 70 000 mennesker er blitt tvangsevakuert og har blitt midlertidig bosatt andre steder i landet. I snart 1 år har barn ikke kunnet leve normalt, følge regulær undervisning, folk har ikke kunnet arbeide, sykehus har ikke fungert. Angrep og motangrep har ført til at mange innbyggere er drept på begge sider av grensen, spesielt i dette området i nord-Israel, der også mange israelsk-arabiske innbyggere bor. Vi spør: Hvor er det internasjonale samfunnet i denne saken? Hvor er norsk UD?